Bolle uke 28!

Jeg har hoppet på Instagram-toget. Har planer om å oppdatere der superofte, så følg meg gjerne (stinaheggelund)!!

Kjøss!

Solen er synonymt med lykke, varme, glede, vitaminer, overskudd, kos og fellesskap. Magen er stor, men gleden er større over at sommeren er på vei…

Solbrillene har vært i bruk ofte den siste tiden!
Jeg mangler bare ett par kremfargede i samlingen, så er den komplett!

Det er rart hvordan hjernen fortrenger og sletter traumatiske og ubehagelige opplevelser. Det er 3 år siden sist bare, men jeg hadde helt glemt hvor intenst jeg hater å gå gravid. Det er vel det som plager meg mest, at jeg ikke finner den fullstendige kvinnelige lykke ved å være i denne tilstanden. Så mange andre kan ikke få snakket og delt nok av sin struttende ekstase, mens jeg vil tie mest mulig. Det ville vært perfekt å kunne gli usynlig gjennom samfunnet i 9 måneder for så å dukke opp igjen og late som ingenting.. Det går mye utover selvfølelsen og humøret merker jeg, å mistrives med tilværelsen. Jeg vil jo gjerne at det skal være en positiv opplevelse, fra begynnelse til slutt, men tar meg selv i å mislike hvert sekund. Og så får jeg dårlig samvittighet for det, selv om jeg vet det overhodet ikke har noe med barnet mitt å gjøre.

Den konstante hormonelle nedstemtheten tar knekken på meg. Den fysiske formen får selvfølgelig konsekvenser av negativiteten min, og sånn ruller ballen. Vekta fyker opp, huden blekner og hodepinen dundrer mellom ørene store deler av døgnet. Lyder blir høyere, jeg kan lukte brann på milevis avstand og ingenting smaker bedre enn mat som ikke er bra for meg. Lavkarbo er forlengst gått til bunns sammen med andre helsefremmende prosjekter. Jeg er min eneste venn og min verste fiende på samme tid. Tro meg, ingen er mer urasjonell og dramatisk enn en gravid kvinne. Spør ethvert mannfolk som har vært i nærheten av et eksemplar. De går i et tettpakket minefelt hver eneste dag. Min aura er et av de verste å vandre i for tiden, det er hvertfall helt sikkert. Jeg tror livet mitt er i ferd med å gå i fra meg. Det er jo egentlig bare tillprat. Jeg er 27 år. Sist jeg sjekka, er det å karakterisere som, ungt. Krisemaksimering – normalt for meg.

Jeg vet det ligger en lysning langt der fremme, 3 måneder frem i tid, hvor mine kroppslige lenker befrir meg og igjen gir meg herredømme over tempelet igjen. Akkurat nå er det ikke innen umiddelbar rekkevidde så jeg bare fortsetter min eksistens i selvmedlidenhet og lar det gå ut over stort sett alle at jeg har bolle til heving. Jeg synes faktisk det er ganske frekt at alle ikke setter livet sitt på vent for meg, kan alle bare slutte å snakke om alle de tingene jeg går glipp av? Plis? Ingen får drikke utepils før jeg er klar!!!

Nå har jeg lagt meg til lading i senga. I vannrett stilling ligger jeg med blankpolert kropp. Å bekjempe strekkmerker med fete kremer er min fritidssyssel, samt å konsumere mest mulig sukker på kortest mulig tid. Siden jeg allerede har det så traust kan jeg like så godt fremprovosere diabetes med det samme, ikke sant? Snakk om å overse faren for unødvendig overvekt. Jeg kommer til å angre bittert.

Uansett. Jeg tenker på bloggen hver eneste dag. Jeg savner å være inspirert og dele det med dere. I min selvdestruktive tilværelse tar jeg nakkeskudd på alle mine interesser og angrer etterpå. Jeg håper bare dere vil være her når jeg er ferdig med denne turbulente reisen i biologisk villmark.
Jeg håper også at det er flere som meg der ute, som er hypersensitive mot hormoner.

Kjøss og klem. Titter innom igjen når det passer seg sånn