Yep. Da er det vel offisielt 
Jeg er egentlig helt rolig, det er egentlig helt okey, men samtidig får man mange tanker inni hodet. What if. Hvordan vil livet forandre seg nå? Hva venter? Er livet som jeg kjenner det, over? Er det nå jeg skal bli døll og gråhåret?
Utfordringen for min del er i stor grad vært å venne seg til tanken om at jeg ikke lenger er hersker over egen kropp. Det jeg har jobba så hardt for det siste året, virker nå å bare å gå i oppløsning. Vil jeg klare å samle trådene igjen? Ja, jeg må det.
Lillemor gleder seg minst like mye som oss. Storesøster, det er stas! Jeg håper hun blir omtenksom og snill. De to skal jo være sammen for alltid, minst. Å ha søsken er jo en utrolig god trygghet gjennom hele livet, barndommen, ungdommen, voksenlivet. Jeg hadde ikke greid meg uten min søster… Vi er så forskjellige, men det er som om vi har en innebygd enighet, noe som i aller høyeste grad er bestemt. Det er oss to.
Jeg er tilbake på bloggen, nå som formen min har blitt betraktelig bedre. 1 trimester har vært et sant helvete, mildt sagt. Bloggen ja. Jeg blogget ikke sist svangerskap, det blir rart å gjøre det nå. Det blir rart å ha en bollemage og dobbelthake på outfitbildene. Herregud. Mammablogger? Neineinei. Ikke jeg. Jeg skal spare dere for det, men bloggen blir helt sikkert ørlite forandret. Plutselig blir det mindre champagne og mindre 5 inch heels. Tro meg, det ser ikke pent ut når bolla går på hæler.
Uansett, min lidenskap er den samme, jeg er og blir den samme, spørsmålet er bare hvordan jeg takler dette nye. Jeg synes nemlig ikke noe om å romantisere ting. Jeg vil nok være helt fra levra, som alltid.
Når alt kommer til alt, ønsker jeg bare at dette skal gå bra.
